En stille krise som krever høylytt handling

Hvert år tar over 600 mennesker sitt eget liv i Norge. Bak disse tallene ligger det dyp fortvilelse, smerte og en følelse av håpløshet som ofte ikke blir synlig før det er for sent. Selvmord er en personlig tragedie som rammer familie, venner og hele samfunnet. Det er en stille krise, men den krever høylytt handling.

Selvmord kan forebygges, men det krever at vi som samfunn blir flinkere til å snakke om det. Det krever at vi tar psykisk helse på alvor, både i helsevesenet og i det offentlige ordskiftet. Mange som tar sitt eget liv føler seg fanget i en uendelig dans med mørke tanker – en dans de ikke kan forlate. Det er avgjørende at vi bryter denne dansen ved å tilby støtte, hjelp og åpenhet, før det er for sent.

Tiltak for å forebygge selvmord må inkludere tilgjengelige lavterskeltilbud, som psykisk helsehjelp uten lange ventelister. Vi må sørge for at de som sliter, blir møtt med empati og forståelse, og at samfunnet ser verdien av å lytte til dem som kjemper med mørket. Utdanning om psykisk helse i skoler kan bidra til å fjerne stigmaet rundt det å søke hjelp, mens arbeidsplasser kan spille en viktig rolle ved å tilrettelegge for et sunt arbeidsmiljø og støtteordninger for ansatte.

Samtidig må vi forstå at vi alle har et ansvar for å se og høre menneskene rundt oss. Ofte er det de små samtalene, de uformelle møtene og de åpne spørsmålene som kan redde liv. Å vise at vi bryr oss, kan være det første skrittet i å gi noen håp – og håp kan være livsviktig.

Vi kan ikke danse denne valsen for dem som er rammet av mørke, men vi kan gi dem en hånd å holde i mens de finner veien tilbake.

Døden, søte seriemorder

Du krever oppmerksomheten min, litt for godt

Døden, søte seriemorder

Kan du danse vals alene?

Døden, søte seriemorder

Jeg tror du trenger meg, like mye som jeg trenger din fiende

(Dikt fra boken «Men størst av alt, Styggen», Lyrikkforlaget 2023)