Debutanten som søker skjønnhet i mørkere stunder

Joachim Laland (42) utforsker kjærlighet, tro og menneskelig forfall i sin første diktsamling «Orkideer». Med bakgrunn fra rusomsorgen og menneskerettighetsfilosofi bringer han unike perspektiver til norsk samtidsdiktning.

Med en penn i den ene hånden og hjertet i den andre, trer Joachim Laland inn på den norske litteraturscenen med diktsamlingen «Orkideer». For den 42 år gamle debutanten er dette ikke bare en utgivelse – det er et forsøk på å vende leserens blikk mot det vakreste i tilværelsen, selv når mørket truer med å ta overhånd.

Laland beskriver seg selv som en person med «to velfungerende hjerneceller: en for musikk og en for etikk». Det er kanskje nettopp denne kombinasjonen som preger diktsamlingen, der tyngre temaer som holocaust, fattigdom og menneskelig forfall veves sammen med barnlig undring og søken etter det sublime.

En uvanlig vei til diktningen

Før han fant veien til poesien, har Laland bygget seg opp en bred erfaring fra livet. Han jobber frivillig i rusomsorgen, skriver musikk og fordyper seg i menneskerettighetsfilosofi. Denne bakgrunnen skinner gjennom i tekstene, der møtet med samfunnets sårbare grupper og refleksjoner over rettferdighet farger bildespråket.

− Jeg prøver for det meste å skrive ting som skaper fascinerende bilder i mitt eget hode, forklarer Laland om sin skriveprosess. Det er en tilnærming som gir leseren tilgang til en poetisk verden der drømmer, bønn og kikking ut av stuevinduet kan bli like viktige inspirasjonskilder som tyngre filosofiske og teologiske refleksjoner.

Inspirasjonskildene spenner vidt: Fra den amerikanske modernisten Wallace Stevens til den norske forfatteren Stig Sæterbakken, fra FNs Menneskerettighetserklæring til Bibelen, og fra Haruki Murakami til bandet Bright Eyes. Det er en eklektisk miks som vitner om en forfatter med bred kulturell horisont.

Kjærlighet som motgift

Sentralt i «Orkideer» står kjærligheten som en kontrast til «tomheten i tilværelsen». For Laland er Jesu kors det sterkeste uttrykket for kjærlighet han kjenner til, og dette motivet går igjen gjennom samlingen. Det er ikke snakk om en enkel, sentimental religiøsitet, men om en dypere utforskning av hva det vil si å finne mening og skjønnhet i en tilværelse preget av lidelse.

− Jeg forsøker flere steder å dyrke frem det underfundige, sier forfatteren om sin tilnærming til de tyngre temaene. Det er denne balansegangen mellom alvor og lekfullhet som kjennetegner diktsamlingen. Tekstene preges av det han selv kaller «talende bilder og et variert uttrykk – tidvis med barnlig undring og uskyld».

Den kreative prosessen

Lalands skriveprosess er preget av en fri blanding av fiksjon og virkelighet.

− Jeg søker å skape en virkelighet jeg trives i, forklarer han, og legger til at han «først og fremst drømmer om å ha vært et mer behagelig menneske som ung».

Denne ærlige selvrefleksjonen preger også diktene. Forfatteren beskriver seg selv som «alvorlig og streng mot meg selv», men samtidig bor det «en nyklekket kylling inni meg, som stadig spør etter skjønnhet og glede». Det er denne spenningen mellom selvkritikk og undring som gir tekstene deres særegne stemme.

Pablo Neruda står som hans favorittdikter for tiden, selv om Laland innrømmer at han ikke har lest all litteraturen til den chilenske nobelprisvinneren. Det kan paradoksalt nok være en styrke – han kommer til diktningen med friske øyne og en uskadet nysgjerrighet på hva språket kan utrette.

Anerkjennelse og fremtidsplaner

En redaktør i Lyrikkforlaget har uttalt at Laland har «en gjenkjennelig, særegen stemme i diktningen». For en debutant er det sterke ord som vitner om at her har vi å gjøre med en forfatter som har funnet sitt eget uttrykk.

Foreløpig er det musikken som står øverst på Lalands prioriteringsliste.

− For øyeblikket ivrer jeg mest etter å skrive musikk, sier han, men legger til at det «kanskje kommer en oppfølger til diktsamlingen om noen år».

Den som leser «Orkideer» må være forberedt på å møte en forfatter som ikke viker unna for tyngre temaer, men som samtidig aldri mister troen på at skjønnhet og kjærlighet kan finnes selv i livets mørkeste øyeblikk. Som han selv uttrykker det:

− Folk som ikke har en levende fantasi, vil nok ikke dele gleden jeg har hatt med skrivingen.

Med «Orkideer» har Joachim Laland gitt norsk diktning en stemme som våger å stille de store spørsmålene mens den samtidig feirer livets mest utsøkte øyeblikk. Det er en lovende debut fra en forfatter som åpenbart har mer å gi.

− Jeg forsøker flere steder å dyrke frem det underfundige, sier Joachim Laland.